Start på nytt SKOLTENE I NEIDEN Skoltene levde i grenseområdene mellom Norge, Finland og Russland. Skolt kan komme av et eldre russisk ord som betyr «fra Kola». Folkegruppen holdt til i disse traktene lenge før samene kom hit. Derfor ønsker mange i dag ikke å bli kalt østsamer. Skoltene i Norge blir nå forbundet med Skoltebyen, som ligger nedenfor Skoltefossen ved Neidenelva, 45 km vest for Kirkenes og bare 10 km fra finskegrensa. Det er egentlig en sommerbo­plass. Om høsten og vinteren holdt skoltene til lengre innover på finsk område. Grensa bestemt i 1826 Skoltenes levesett endret seg drastisk da grensa mellom Norge og Russland/Finland ble trukket opp i 1826. Da fikk de ikke lenger flytte mellom sommer- og vinterboplassene, men måtte velge i hvilket land de ville bosette seg. De som valgte Skolte­byen, livnærte seg ved fiske i Kjøfjorden og fangst av laks i Neidenelva samt litt reindrift. Presset situasjon Skoltene fikk konkurranse fra kvenene (innflyttede finner), som ble de dominerende i Neiden rundt 1900. Etter første verdenskrig ble også kontakten med skoltene i Pasvik brutt, den russiske prestetjenesten opphørte, det særegne språket forsvant, og det ble flere giftermål på tvers av de etniske gruppene. Etter hvert ble det også slutt med reindriften. Skoltebyen I dag er Skoltebyen nesten forlatt. Området er fredet for å bevare sporene etter de 16 gammetuftene samt gravplassen. Dessuten står det gresk-ortodokse St. Georgs kapell her. I utkanten finner vi et luthersk kapell fra 1902 i stavkirkestil, motell og campingplass. Det er også planlagt bygd et østsamisk museum og kultursenter her. St. Georgs kapell Den russiske munken Trifon skal ha besøkt disse traktene på 1500-tallet og kristnet skoltene. Ifølge muntlig tradisjon ble det bygd et kapell her i 1565. Dagens lille gresk-ortodokse gudshus på om lag 4 x 3 m, det minste i Norge, er trolig ikke eldre enn fra begynnelsen av 1800-tallet. Gresk-ortodoks tro I Norge er skoltenes opprinnelige kultur praktisk talt bare minner. Den gresk-ortodokse tilknytningen har såvidt overlevd, selv om det fra 1912 til 1969 ikke ble holdt en eneste gresk-ortodoks dåp i kapellet. Troen skilte skoltene både fra samer, kvener og nordmenn. Fargerikt mangfold Det har vært sagt at selv ikke Balkan byr på et så sammensatt etnisk fellesskap som disse grensetraktene. Her eksisterte grupper med ulikt språk, ulik religion og ulik næringstilpasning side om side. Trass i konfliktene kom det aldri til krig. Det gjaldt å holde sammen mot den strenge vinteren, som utgjorde den felles fienden. Samene var naboer Skoltene levde side om side med tre samiske grupperinger. Det var fjellsamene, som flyttet med reinen fra fjellet og ut til fjordene om våren, sjøsamene, som ikke hadde store reinflok­ker, men kombinerte jordbruk, fangst og fiske, og skogssamene, som holdt til ved Enare-sjøen i Finland. Senere flyttet både kvener og nordmenn inn i de samme områdene. Fire atskilte områder Etter første verdenskrig ble skoltenes territorium (siidaene) delt i fire helt avgrensede geografiske områder med liten kontakt. Petsjenga (Petsamo) og Suenjel (Suonikylä/Songelsk) ble isolert på russisk side. Pasvik-siidaen ble delt i to på langs og eksisterte bare til 1920-årene. Neiden-siidaen var største på finsk side og bestod i tillegg av en liten norsk del, Skoltebyen. Liten minoritet I dag er hele den samiske befolkningen på Nordkalotten (Norge, Sverige, Finland og Russland) beregnet til om lag 70.000 personer. Av disse er bare om lag 1000 skolter, på norsk ofte kalt østsamer. Av dem bor 150 i Norge, 600 i Finnland og 250 i Russland. Bytte av språk Den lille gruppen skolter på norsk side har vært under sterkt press både fra samene og det norske storsamfunnet. Det førte til at de i løpet av et par hundre år byttet språk nesten for hver generasjon, først fra sitt eget språk til nordsamisk, deretter til finsk og til slutt til norsk. SISTE: St. Georgs kapell har skapt strid i Neiden. Sør-Varanger museum har ment de eier bygningen, fordi kommunen kjøpte grunnen i 1979. I 2005 satte menigheten i Neiden opp et jerngitter på innsiden for å sperre adgangen, fordi de hevdet at kapellet tilhører den gresk-ortodokse kirka. – Det har aldri vært skikken at utenforstående slipper inn i kapellet, sa menighetens forstander, Otto Borissen. Senere i 2005 ble det meldt at museet og menigheten hadde blitt enige om bruksretten. Det forhindret ikke at to fraksjoner i bygda braket sammen på kirketrappa ved årets eneste gudstjeneste, som holdes siste søndag i august.