Start på nytt





NORSK KULTUR ER IKKE NORSK

Norskdomsforkjemperne rundt 1900 forsøkte å fjerne alt som var dansk, men sammenvevingen av norsk og dansk kultur var gått altfor langt til at tiden lot seg skru tilbake. Norsk kultur er blitt en bastard­kultur, trass i strevet etter å finne «det norske».

Arne Garborg sa at den norske kulturen ikke var norsk nok, men altfor mye en variant av den danske. Denne holdningen skapte motsetninger til dem som ønsket å føre det danske videre i en eller annen norsk variant. Kulturkonflikten ser vi fortsatt rester av i det norske samfunnet over hundre år senere.

Fri fra Danmark og Sverige
«Ut av unionen» var Noregs Ungdomslags slagord i 1890-årene. Med det mente de frigjøring både fra den kulturelle unionen med Danmark og den politiske unionen med Sverige. De tok ikke hensyn til den kulturelle arven fra Europa, som vi hadde nytt godt av gjennom unionen med Danmark i 400 år.

Bjørnsons standpunkt
Bjørnstjerne Bjørnson kom i konflikt bl.a. med målrørsla fordi han mente vi ikke kunne kutte alle bånd til det danske og starte på nytt. Det var også synet til mange andre kunstnere like fra 1850-årene, bl.a. Ibsen og Grieg. Som en konsekvens av dette synet ble Bjørnson opphavsmann til riksmålsbevegelsen i Norge.

Bondesamfunnets idealer
Hulda og Arne Garborg gikk inn for å skape en ny norsk identitet med utgangspunkt i det gamle bondesamfunnet, som de mente hadde vært minst påvirket av høykulturen fra Danmark og kon­tinentet. Også Bjørnson svermet for det gamle bondesamfunnet, men han ønsket å forene verdiene han fant der med de kultu­relle verdiene vi hadde mottatt utenfra.

Et romantisk syn
Norskdomsrørslas valg av norske symboler, fra leikarring og bunader til stabbur og hardingfele, er preget av et romantisk syn på bondesamfunnet, der bøndene på storgårdene hadde råd til å rosemale kistene sine, dekke på med slektssølv i storstua og pryde bunaden med store søljer.

Kystkulturen oversett
Nasjonalromantikken i Norge var opptatt av norsk natur og den frie norske bonden. Det er nokså merkelig når vi tenker på at det som preget Norge, var kystkulturen, ikke minst kombinasjonen av småbruk og fiskebruk. Det var her den norske individualismen og de norske særtrekkene oppstod, ikke i innlandet hos den norske odelsbonden.

Importerte løsninger
Selv om kystkulturen var godt kjent på 1800-tallet, oppstod det likevel en tanke om at det var lengst oppe i dalene man fant kulturen som var minst påvirket fra utlandet. Fordi man ikke fant en egen norsk bondekultur – den eksisterte ikke –, ble løsningen å låne elementer som var importert, f.eks. stabburene og lafte­teknikken, som egentlig stammer fra Russland.

Barokk og rokokko
Man kan med god grunn spørre seg hvorfor Hulda Garborg og andre ikke lot seg inspirere av bondesamfunnets drakter i middelalderen eller i vikingtid i stedet for å velge drakter som stammer av europeisk barokk og rokokko når de først skulle velge et utgangspunkt for de norske folkedraktene.

Unødig sneversynt
Vi kunne ha fått en mer realistisk og mindre provinsiell og sneversynt form for norsk kultur hvis norskdomsforkjemperne hadde kombinert bonderomantikken med kystkulturen og med elementer fra intelligensiaen (de utdannede) i de større byene. Fordi de ikke gjorde det, styrket de inntrykket vi fortsatt sitter med av «annerledeslandet», som dyrker en så snerversynt nasjonalisme at det kan minne om sneversynet i USA.