Einar Gerhardsen overtok som statsminister først seks uker etter frigjøringen i 1945. Da det tyske okkupasjonsstyret var slutt ved overgangen til 9. mai 1945, hadde Hjemmefronten styrt i noen dager etter fullmakt. Deretter overtok en delegasjon fra London inntil Johan Nygaardsvolds London-regjering var på plass 31. mai.
Nygaardsvold holdt utenfor
Før Gerhardsen fikk i oppdrag å danne regjering 19. juni, fant det sted en politisk maktkamp preget av listige knep og merkelige allianser. Historikeren Harald Berntsen har karakterisert overgangen til ny regjering etter frigjøringen som noe nær et statskupp. Landets rette statsminister, Johan Nygaardsvold, ble fullstendig satt til side.
Feilaktig framstilling
Den tradisjonelle, men feilaktige framstillingen av de politiske begivenhetene i maidagene 1945 går ut på at gammel fiendskap mellom de politiske partiene var bilagt, og at de gamle klassemotsetningene var borte. Kampen mot nazismen hadde gjort at hele nasjonen stod samlet, og at man var enige om de felles oppgavene.
Historikernes synder
Dette idylliske bildet av de politiske forholdene ble tegnet i 50-60 år av historikere som hadde vært sympatisk innstilt til de politiske kretsene som seiret i maktkampen, og som kom til å prege norsk politikk i etterkrigstida. Derfor stilte de heller ikke spørsmål ved det faktum at den lovlig valgte regjeringen ble oversett.
Utenom-parlamentarisk gjeng
Grupperingen som seiret i løpet av mai og juni 1945, bestod av personer som samlet seg i Hjemmefrontens ledelse i siste del av krigen. Det var personer fra Arbeiderpartiets organisasjonsapparat på Youngtorget med en klar utenom-parlamentarisk og delvis antiparlamentarisk innstilling, samt borgerlige partitopper som også manglet forankring på Stortinget.
Gamle motsetninger
Motsetningene som kom til syne i frigjøringsdagene, hadde sin bakgrunn i mellomkrigstida. Fra 1918 til 1927 hadde Arbeiderpartiet et revolusjonært program. Den gang var Martin Tranmæl den mektigste i partiet med støtte i fagopposisjonen. Men først i 1930-årene skiftet Arbeiderpartiet strategi. Nye folk, særskilt fra stortingsgruppen, ble de dominerende, og kompromissviljen ble større.
Kompromissvilje
Kompromissviljen kom til uttrykk ved at Johan Nygaardsvold i 1935 dannet en mindretallsregjering som var avhengig av borgerlig støtte. På det tidspunktet var Nygaardsvold viktig. Han var sannsynligvis den eneste kandidaten fra Arbeiderpartiet som de borgerlige kunne godta som statsminister.
De som ble hjemme
Situasjonen forandret seg da Nygaardsvold-regjeringen måtte dra i eksil i England og de tyske okkupantene overtok styringen av landet. Tomrommet som oppstod i Arbeiderpartiet ved at Nygaardsvold og hans venner på Stortinget var borte, gav Tranmæls utenom-parlamentariske fraksjon høve til å ta initiativet.
Noen snakket sammen
I 1943 hadde partikameratene Martin Tranmæl, Konrad Nordahl og Håkon Lie blitt enige om å støtte Hjemmefrontens leder Paal Berg som statsministerkandidat og, hvis det ikke gikk, Einar Gerhardsen. Paal Berg ble sett på som en overgangsfigur. Den man i realiteten satset på, var Einar Gerhardsen.
Plan for maktskifte
Da statsminister Johan Nygaardsvold kom tilbake fra England 31. mai 1945, var maktgrunnlaget hans i Arbeiderpartiet alt blitt alvorlig svekket. Tranmæl og hans favoritt, Einar Gerhardsen, hadde tidlig bestemt seg å overse Nygaardsvold. De planla hvordan en ny regjering uten ham kunne overta makten.
Sperre for Nygaardsvold
Alt i 1943 var Nygaardsvold blitt presset til å uttale at han ville gå av ved frigjøringen. Neste trinn var å få Arbeiderpartiets landsstyre 28.-29. mai 1945 til å vedta at Stortinget av 1936 skulle kalles sammen, slik at det kunne brukes for å begrunne at samlingsregjeringen måtte ha borgerlig flertall og statsminister. Dermed var Nygaardsvold utelukket fra å komme tilbake.
Via Paal Berg til Gerhardsen
Deretter koplet man inn Paal Berg, som både stod langt fra Stortinget og hadde kompromittert seg så sterkt under krigen at han var dømt til å mislykkes med regjeringsoppdraget. Slik kunne oppdraget med å danne regjering gå til Gerhardsen 19. juni. Stikk i strid med vedtaket i Arbeiderpartiets landsstyre noen uker tidligere kunne han danne en flertallsregjering av Arbeiderpartiet – nettopp det man hadde latt som om man ville unngå!
Hambros beske kommentar
I dagboka si var Høyres leder C. J. Hambro, som også følte seg utmanøvrert, ikke nådig i sin dom over Gerhardsens nye regjering: «De fleste av oss hadde tenkt at det skulle bli et overgangsministerium av kyndige folk som kunne bringe statens administrasjon på fote igjen. I stedet har vi fått en vennekrets av de ukyndigste personer, folk uten enhver erfaring og innsikt.»
Den loyale Nygaardsvold
Harald Berntsen har sagt at det er lett å få sympati for Johan Nygaardsvold og en tilsvarende skepsis til Gerhardsen når man blir klar over det som skjedde i mai-dagene 1945. Nygaardsvold hadde vært loyal til partiets ønske om å stille som statsministerkandidat i 1936, selv om han var en hjemmekjær trønder og ikke traktet etter posisjoner. Denne loyaliteten talte lite da han som Norges rette statsminister ble vraket ved det som nærmest var et kupp i 1945.
|
