|
|
|
|
GAMMELT INSTRUMENT I EI NY TID
|
I over 350 år har det særnorske instrumentet hardingfela blitt brukt i små og store forsamlinger, til slåttespel og til dans. Det lille, skjøre folkeinstrumentet har klart å tilpasse seg moderne elektroniske instrumenter, markedsføring og stort mediapress.
|
Hardingfela fikk tidlig skylda for moralsk utglidning, fyll og spetakkel. Det har vært hevdet at fela var djevelens instrument, og at det var umulig å bli en skikkelig spelemann uten å gi fra seg sjela til den onde selv.
Bygdekultur
Spelemannsyrket har vært mannsdominert, og kulturen rundt hardingfela har hovedsakelig vært knytta til landsbygda. Avstanden til kulturlivet i byene har vært stor. I vår tid er bildet et annet. Stadig flere jenter har tatt opp hardingfela, og byene er blitt viktige for å føre kulturen videre.
Strengene
Den karakteristiske klangen i hardingfela blir først og fremst skapt av strengeoppsettet. Det er fire spillestrenger og fire eller fem understrenger. Vibrasjoner fra spillestrengene forplanter seg til understrengene, slik at de klinger med. Det er viktig at spelemannen forstår å utnytte klangen i understrengene.
Regionale forskjeller
Hardingfelemusikken varierer i uttrykk, stemning og innhold fra distrikt til distrikt. I Setesdal har musikken et sterkt rytmisk preg og stor intensitet. Spillet der kan virke aggressivt i forhold til den lyriske og nesten svevende musikken på Vestlandet, og langt tydeligere i aksentene enn den ofte mer kronglete musikken i Telemark.
Kirkelig motstand
Ofte fikk spelemennene ikke slippe til i kirkene, for prestene mente at slåttemusikken var skyld i utskeielsene under bryllupene, som kunne vare tre dager til ende. De mente at spillingen lokket ham djevelen. Spesielt ille ble det da pietismen fikk innpass på midten av 1800-tallet. Først mot slutten av 1950-tallet begynte kirka å åpne dørene for hardingfelemusikken.
Kappleikene
Kappleikene fra 1888 av ble viktige for å markere at folkemusikken hadde sin plass ved siden av kunstmusikken. På kappleikene møttes alle i sin fineste stas og konkurrerte om å være best. Vinnere ble kåret i alt fra bukkehornspill, dans og vokalmusikk til hardingfelespill. Hardingfela ble også brukt til å danse halling.
Rock og pop
Ragnarock i Holmenkollen i 1973 ble et veiskille i norsk folkemusikk. Sigbjørn Bernhoft Osa spilte hardingfele sammen med popgruppa Saft. Mange unge opplevde folkemusikken for første gang. Siden ble en rekke unge felespillere inspirert til å eksperimentere med nye uttrykksformer, selv om mer tradisjonelle folkemusikere kunne være skeptiske.
Fela overlever
Utrolig nok klarte hardingfela overgangen til et moderne musikkmiljø. Etter hvert ble dette gamle instrumentet brukt i alt fra samtidsmusikk via improvisasjonmusikk til moderne folkemusikk, ofte i kombinasjon med elektro-akustiske instrumenter som i vanlig popmusikk.
Ny spillestil
I samspill med andre instrumenter er formspråket ofte blitt forenklet og klarere enn før for ikke å forsvinne i lydbildet. Dessuten har mange av de dyktigste unge utøverne klart å tilpasse seg moderne markedsføring og media uten å kaste vrak på de gamle verdiene.
|
|
|
|
