Start på nytt





BERLIN I KRIGENS SISTE DAGER

Aftenpostens SS-krigskorrespondent skrev bl.a.:
«No bærer det enno en gang mot lysere dager, og selv det maltrakterte Berlin kan smile en vennlig i møte.» Det var 24. februar 1945, tre uker etter at amerikanske fly hadde lagt sentrum av byen i ruiner.

Theo Findahl (1891-1976) var Aftenpostens egentlige korrespon­dent i Berlin under krigen, men hans realistiske rapporter fra krigens siste dager kom aldri på trykk i den nazi-kontrollerte avisa. Aftenposten foretrakk de propaganda-pregede skriveriene til den nazistiske SS-krigskorrespondenten Arne Jerdem.

Krigens siste dager
I de siste aprildagene var bombe- og granat-angrepene inne i sentrum blitt så heftige at Theo Findahl fikk husly hos en finsk kollega i den fornemme forstaden Dahlem, der de sovjetiske styrkene rykket inn fra sørvest. Hans rapporter fra disse dagene ble utgitt i bokform med tittelen «Undergang» etter krigen.

21. april, 1945
«Fra de østlige bydeler strømmer flokker av flyktninger inn mot sentrum.... Alle er blitt så irritable, hypernervøse, at det minste puff er nok til å få dem til å eksplodere. Været er visselig prakt­fullt, en herlig blå ettermiddagshimmel over alle de knoppende trær, men det føles bare som en hån.»

22. april, 1945
«Jeg setter meg for å skrive sammen noe om drønnene fra pro­sjektilene som nå suser inn over midtbyen fra øst, om flyktninge­togene gjennom gatene, om køene foran matutsalgene etter at det er kunngjort ekstra fordeling av en rekke matvarer, om fuglekvitteret i parkene....»
23. april, 1945
«Flammene fra krigsbålet begynner å slikke lenger og lenger innover mot hjertet av den store by. Noen sier russerne nå står bare to og en halv kilometer unna Alexanderplatz. Adolf Hitler selv har tatt kommandoen i sin hovedstad, blir det meldt, men ingen vet hvor han holder til.»

24. april, 1945
«Villaen i Podbielski allé 4 ligger i en deilig hage, full av nyutsprungne blomster, grønne trær og busker. Utover kvelden dundrer kanonene verre og verre, men større fare truer oss fra tyske soldater som vil forsvare huset. Etter midnatt stiger krigsbrølet jevnt og sikkert. Villaen rister under eksplosjoner fra granater og bomber rundtomkring.»

25. april, 1945
«En redselsfull dag. Ikke før er bombeeksplosjonen fra en fly­bølge dødd hen før en ny serie eksplosjoner braker løs. Storan­grep! Tause og stille holder vi oss nede i kjelleren.... Skudd fra maskingeværer lager sirkelrunde hull i rutene i stuen... Det verste sjokk gir en artillerigranat som streifer ytterveggen og løsner mursten i entréveggen. Jeg tror min siste time er kommet.»

Natt til 26. april, 1945
«Ved halv ett-tiden farer vi plutselig opp av halvsøvne... Tunge kolbeslag på entrédøren. Den røde armé — et spennende møte. Russerne i jordbrune uniformer, svarte og støvete som alltid, væpnet til tennene, ser seg skarpt omkring. "Hjelp, hjelp," skriker en stemme fra nabohagen.»
26. april, 2005
«Den sårede soldaten stønner om hjelp, meget svakere nå, og til ingen nytte.... To russiske soldater sleper ham hen til vår gatedør og legger ham der, en ung gutt med et gapende kjøttsår i låret.... Vi hører tre skudd og forstår at soldaten er død. Litt senere går jeg ut og tar den døde soldatens papirer fra lommen. Walter Reckling, 18 år, fra Berlin. Snekkerlærling. Foreldreløs.»

Natt til 27. april, 1945
«Utpå morgensiden blir stemningen helt apokalyptisk, da villaen skjelver som et aspelauv under skuddene fra et uhyre av en krigsmaskin i naboens hage, et stalinorgel. Et brøl om undergang for Stalins fiender.... En av soldatene slår et tau i en løkke om den dødes ben, sleper ham over grus og glassbiter hen til en av de dype små skyttergraver som russerne laget.»

28. april, 1945
«Røykskyene fra det brennende Berlin er ikke fullt så tunge i dag, kanonaden ikke så ustanselig og voldsom. Slaget om Berlin må nærme seg slutten.»

8. mai, 1945
«På veien ned til byen i dag ... møter vi to nordmenn med små norske flagg på armen. De forteller at Hitler er rømt til Norge, og at Quisling holdt en radiotale i går om fortsatt motstand i Norge.» Det de ikke visste enda, var at Hitler alt hadde vært død i en uke, at den tyske motstanden i Norge var slutt, og at Quisling var arrestert.