Start på nytt





NORGE I UTVIKLING

I 1536 måtte Christian 3 love den danske adelen at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og bli dansk provins. Perioden fra 1660 til 1814 blir kalt eneveldet, fordi adelen ble satt til side og danske­kongen styrte selv. Var det en god tid for Norge?

Riktignok var Norge ikke likeverdig med Danmark i de nær 400 årene de to rikene hørte sammen, men man har forlengst gått bort fra å betrakte tapet av selvstendighet som hovedsaken.

Modernisering
I «Norsk historie bind 2 1537-1814» (2004) har dagens histori­kere lagt vekten på hvordan Norge etter hvert ble en moderne stat som del av den dansk-norske foreningen.

Utvikling
I denne tiden fikk vi nemlig et stort, flott utbygd statsapparat, et rikere næringsliv enn før. Adelen forsvinner, borgerskapet vokser fram, mange nye byer blir grunnlagt, kulturlivet (musikk, littera­tur osv.) blomstrer opp, og det danner seg oppfatninger av god og dårlig smak.

Selvforståelse
Forståelsen av oss selv som innbyggere i en stat vokste også fram i foreningstiden. Mange trekk ved historien faller inn under begreper som utvikling, modernisering og urbanisering – på godt og ondt. Statskirke, rettsvesen, skolevesen og helsevesen gjorde at vi ble disiplinerte borgere i et moderne samfunnsapparat.

Ikke isolert
Slik sett tok Norge del i utviklingen i hele den vestlige verden, uavhengig av statusen som dansk lydrike. Det var heller ikke spesielt for vårt land at vi var satellittstat eller lydrike. En rekke mindre nasjoner hadde en slik status, men det hindret ikke at de tok del i den generelle samfunnsutviklingen.

Frie bønder
Sett fra de danske bøndenes side var det ingen fordel å være dansk og dermed nær maktens sentrum. Norske bønder stod friere og ble dermed bærere av en spesiell norsk identitet. Det negative var selvsagt at skattene som ble innkrevd her til lands, ble brukt i Danmark.

Glemte idealer
Det var neppe noe stort og viktig problem for den alminnelige nordmann på 1600- og 1700-tallet at makten holdt til i Køben­havn. Det er noe man har lagt for stor vekt på i ettertid, samtidig som man glemte at vi hadde en del store norske idealer også i foreningstiden, f.eks. Tordenskiold, Prillar-Guri og Anna Kol­bjørnsdatter.