Start på nytt		FUNKISBYGGET SOM BLE REDDET Ekebergrestauranten ble tegnet av arkitekt Lars Backer og sto ferdig i 1929. Bygningen betegnes som et pionerverk i norsk funksjonalisme og er landets eldste bevarte funkisbygg. Egentlig var Skansen fra 1927 eldst, men denne restauranten ble revet i 1970. Ekebergrestauranten ble bygd for det delvis kommunalt eide selskapet Oslo Folkerestauranter i 1929, året før Stockholm­utstillingen, som regnes som modernismens gjenombrudd i Norden. Bygget var på mange måter epokegjørende. Det ble brukt en støpeformteknikk med konstruksjon basert på moduler. Symbolsk plassering Plasseringen av restauranten ytterst på stupet av Ekebergåsen var av stor symbolsk betydning. Utsikten over hovedstaden og fjorden er storslagen, og bygningen er synlig nesten overalt i det sentrale Oslo, der den ligger høyt hevet over havneområdene i Bjørvika, som danner en stor kontrast. Forfall og forsøpling Ekebergrestauranten ble drevet som danserestaurant til 1997, da eiendommen ble solgt til Kjell Finstads Norex Group. Riksantik­varen satte en stopper for forsøket på å gjøre om bygget til eksklusive boliger. Da hadde eierne alt revet ut hele interiøret. Deretter lot de bygningen stå åpen for vær og vind i fem år, og områdene rundt ble forsøplet. Restaurering Forfallet ble en offentlig sak med store oppslag i media. Da Norex Group gikk dundrende konkurs i desember 2002, solgte bostyret bygningen for 15 millioner kroner til Eiendomsspar, et selskap ledet av millionæren Christian Ringnes. Han satte i gang arbeidet med å restaurere bygningen og gjenskape miljøet fra 1930-årene. Fredning Riksantikvaren vedtok fredning i 2002. Oslo kommune fulgte opp ved å fastlegge at bygningen skulle brukes til bevertning, møte­lokaler og utstilling. Det ble tillatt oppført et påbygg for heis og tekniske installasjoner. En mindre del av taket ble tillatt brukt som terrasse. Friområdene Byrådet i Oslo la også vekt på forvaltningen av friområdene rundt, slik at stiene og turveiene kunne benyttes av alle. Sam­tidig ble vegetasjonen nedenfor bygningen tynnet ut, slik at utsikten og eksponeringen av bygningen ble tilnærmet som på 1930-tallet.