Tullinløkka har sitt navn etter hoffsjefsintendant Claus Tullin. Enken etter ham solgte den åpne Tullinløkka til staten i 1837 for at den skulle brukes som «legeplads for byens børn». Deretter diskuterte man i over 150 år hvilket stort kulturbygg som eventuelt skulle reises der.
Forbeholdt Universitetet?
Da Universitetet var på plass mellom Tullinløkka og Karl Johans gate rundt 1850, begynte krangelen. Noen ønsket at staten skulle selge Tullinløkka, mens andre ville bruke arealet for å utvide Universitetet. Omsider ble løsningen at Universitetet fikk bygge ut de stor arealene på Blindern.
Utstilling og vikingskip
I 1883 ble Tullinløkka for første gang brukt til kulturelle formål. Paviljongene til Riksutstillingen ble plassert der midlertidig. Deretter ble løkka midlertidig oppbevaringssted for Oseberg- og Gokstadskipet inntil Vikingskipshuset stod ferdig på Bygdøy i 1926.
Festplass og parkering
Byplansjef Harald Hals foreslo å lage en festplass der i 1928, men planen ble skrinlagt. Med tiden ble plassen asfaltert og brukt til parkering. Enkelte ønsket å flytte Munchmuseet dit, men også dette forslaget ble forkastet. Ingen løsninger var forenlige med ønsket om en åpen plass med parkkarakter.
Arkitektkonkurranse 1
I 1972 ble den første arkitektkonkurransen holdt. Lund & Slaatto Arkitekter vant konkurransen om et nytt museumsbygg med et forslag som var preget av søyleganger og buehvelv. Forslaget deres ble kritisert for ikke å ta nok hensyn til ønsket om å bevare Tullinløkka som en åpen plass. Derfor ble det fortsatt parkeringsplass der.
Arkitektkonkurranse 2
I 1996 kåret kulturminister Åse Kleveland Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor som vinner av den andre arkitektkonkurransen. Diskusjonen gikk høyt. Til slutt fant man ut at heller ikke deres modernistiske forslag klarte å forene ønskene om museumsbygg og en åpen plass. I 1997 led finansmannen Petter Olsens private forslag om et bygg i klassisistisk stil samme skjebne.
Utstillingspaviljonger
15. februar 2005 ble Tullinløkka stengt for biler for å få reist de to paviljongene. Begge var tegnet av MNAL Magne Magler Wiggen. Den ene var en langstrakt bygging i stål og glass plassert på stålsøyler 4 m over bakken langs Kristian IVs gate. Den andre var den spektakulære, amøbeformede konstruksjonen «Frosken». De stod ferdige 28. mai.
Arkitektenes skepsis
I 2005 så ønsket om et nytt, permanent museumsbygg for Nasjonalmuseet ut til å være innenfor rekkevidde. Men arkitektene var blitt skeptiske. Lederen for Norske Arkitekters Landsforening, Gudmund Stokke, sa at han ikke ville råde noen til å delta i en ny konkurranse uten forsikringer fra kulturministeren om at forholdene var lagt til rette for bygging.
Mulig nytt museumsbygg
Stokke mente at en åpen arkitektkonkurranse ville koste 45 millioner kroner. Om utformingen mente han at man burde få en karaktersterk løsning som tok sikte på å gjenspeile Norge som kulturnasjon, og som på samme tid virket åpen og inkluderende, slik det at tiltrakk seg publikum og ikke var et institusjonsbygg.
Krav om åpen plass
Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland uttalte at hun hadde en god dialog med Oslo kommune om saken. Man var blitt enige om at et nytt bygg ikke skulle dekke hele plassen, men at området også etter byggingen skulle framtre som en åpen plass. Hun mente at en ny arkitektkonkurranse kunne utlyses i 2005.
Manglende samordning
Tidligere var det tydelig at stat og kommune ikke hadde klart å samordne sine ønsker og behov. Det gjaldt både finansieringen, de kommunale kravene til utnyttelse av tomta og de antikvariske hensyn til de to store praktbyggene (Historisk Museum og Nasjonalgalleriet) på hver sin side av plassen.
Skulpturpark eller bygg?
Tidligere fylkesmann i Oslo og Akershus, Kåre Willoch, mente at fortgang i byggesaken var avhengig av at byggeplanene ikke vakte for sterk motstand. Han trodde at det ville være en fordel hvis man tenkte i retning av å få etablert en skulpturpark i stedet for et større bygg.
Flere uklare punkter
Da den provisoriske «Frosken» ble reist, var det fortsatt ikke bevilget penger til et nybygg på Tullinløkka. Det var heller ikke avgjort hvor på plassen bygget skulle stå, hvor mye av plassen som skulle bebygges, og hvor høyt bygget skulle være. Derfor tvilte mange på at det noen gang ville bli reist et permanent bygg der.
|
