Start på nytt





TAPSBOMBER OG UKULTUR

I 2003 florerte ryktene om at pengebruken i Norges Idrettsforbund var helt ute av kontroll. Det skulle dreie seg om tapsbomber i millionklassen samt garantier, avtaler og lån som ikke tålte dagens lys. 17. februar 2004 gikk ledelsen av. Spillet var slutt.

I 2004 ble det klart at Norges Idrettsforbund (NIF) hadde tapt egenkapitalen. Et overskudd på tre millioner kroner hadde blitt til et underskudd på 53 millioner kroner i løpet av fem år. Kjell O. Kran, president siden 1999, og Ivar Egeberg, generalsekretær siden 1998, tok konsekvensene av det og trakk seg.

Dramatisk utgiftsøkning
Da NIFs administrasjon flyttet inn i det nye Idrettens Hus på Ullevål i Oslo, økte utgiftene betraktelig. I løpet av kort tid ble antallet ansatte fordoblet, og det ble brukt store beløp på konsulenter. Stadig mer av tilskuddet fra staten gikk med til å dekke løpende utgifter, bl.a. kassakreditt med svært høye renteutgifter.

Stor statlig støtte
Gjennom tippemidlene hadde NIF fått stadig økte tilskudd fra staten. Statens bidro med 360 millioner kroner i 2004. En stor del av midlene gikk med til å finansiere NIF sentralt, spesielt admi­nistrasjonsapparatet.

Nesten ingen penger lokalt
Bare en liten del av pengene, rundt én prosent, nådde fram til de lokale idrettslagene med 1,2 millioner medlemmer. De måtte fortsatt stole hovedsakelig på frivillig arbeid, loppemarkeder, kakelotteri, loddsalg, utdeling av reklame og ubetalte trenere.

Forsikringer fra ledelsen
Hans E. Jakobsen, som var styremedlem i NIF i fem år til de økonomiske avsløringene felte både styret og ledelsen, sa at fra 2001 av stilte enkelte styremedlemmer spørsmål om NIF hadde kontroll med økonomien. Presidenten og generalsekretæren forsikret at alt var i orden.

Ingen nærgående spørsmål
Egeberg gav dette skriftlige svaret til NRK om informasjonen fra ledelsen til styret i NIF: «Styret ble løpende orientert, men det var aldri noen som stilte kritiske spørsmål.» Jakobsens erfaring var at styret fikk kritikk når spørsmålene om pengebruken ble for nærgående. Han merket seg gjennomtrekken blant de ansatte i økonomiavdelingen.

NIF som eier og kunde
Etter hvert ble det avslørt at Kran og Egeberg hadde gitt klar­signal til å delta i flere risikofylte prosjekter. Store pengebeløp ble brukt på kommersielle selskaper. Den første aksjeinveste­ringen skjedde i internettselskapet N3 Sport, en resultatbørs for alle klubber og idretter, altså et NIF-eid selskap med NIF som eneste kunde.

Uoversiktlige forhold
Ingen trakk grensene mellom kommersiell og frivillig virksomhet. Snart ble forholdene nokså uoversiktlige. I 2001 gikk ledelsen i NIF inn i nok et kommersielt prosjekt. De ønsket full kontroll med millioninntektene fra private sponsorer for å unngå fordyrende mellomledd. Dermed ble sponsorselskapet onTarget stiftet.

Selskap uten rettigheter
OnTarget hadde ikke tilgang til rettighetene for de mest interessante idrettene. Særforbundene hadde alt sikret seg dem. Bl.a. hadde Norges Fotballforbund drevet svært profesjonelt med egen markedsavdeling i mange år og hadde ikke behov for onTarget. De ble heller ikke rådspurt før selskapet ble opprettet.

Milliontap og dobbeltrolle
OnTarget kom i økonomiske vansker alt det første driftsåret, og NIF måtte bidra med millionbeløp i driftskreditt. Kran og Egeberg satt i styret for onTarget og tok del i driften. Egeberg underskrev alle avtalene, var selger, frontfigur, forhandler, utviklet nye forretningskonsepter og representerte selskapet. Oppgavene lå langt utenfor generalsekretærens daglige arbeidsoppgaver, så Egeberg opptrådte i en dobbeltrolle.

Lån uten styregodkjenning
Egeberg påsto overfor NRK at styret i NIF «ble løpende orientert om opprettelsen av onTarget og om selskapets utvikling». Hans E. Jakobsen mener at informasjonen kom til styret først etter at onTarget var opprettet, og etter at NIF hadde gitt garantiene. NIF måtte skyte inn stadig mer penger i onTarget, i alt lån på 14 millioner kroner, uten at NIFs styre ble informert.

Kritisk departement
Kulturdepartementet ble heller ikke informert, til tross for at staten har klare regler for hvordan pengene skal brukes. Bl.a. kan spillemidler ikke brukes til kommersielle formål. Byråsjef Paul Glomsaker i Kulturdepartementet sa til NRK at NIF hadde ingen penger å låne bort, og at forholdet mellom NIF og onTarget representerte en svært uheldig sammenblanding av roller.

Spillet er slutt
I slutten av 2003 forsto kontrollkomitéen i NIF at forbundet stod overfor en stor økonomisk krise og varslet et oppvaskmøte med ledelsen. Like før møtet søkte den øverste ansvarlige, general­sekretær Egeberg, permisjon. Hans E. Jakobsen mener Egeberg begrunnet det med å gå over til onTarget for å sikre norsk idrett flere midler.

Likene i skapet
Om den videre utviklingen i 2004 sa Jakobsen til NRK: «Så begynte korthuset å rase sammen, og likene i skapet kom fram som viste regnskapsresultatet. Jeg skal ikke si om [Egebergs permisjon] var planlagt eller ikke, men når man i ettertid ser rekkefølgen som ting skjedde i, virker det som en styrt retrett.»

Kjempeunderskudd og opprydding
Etter at Kran og Egeberg trakk seg, slet den nye ledelsen i NIF med et underskudd på 53 millioner kroner. Rapporteringsplikt til styret ble pålagt. Generalsekretæren kunne heller ikke lenger investere, gi lån eller garantier på egen hånd. Dessuten ble det nedsatt et uavhengig granskningutvalg for å se nærmere på forholdet mellom NIF og onTarget.









SISTE:


25. januar 2005 anmeldte Norges Idrettsforbund og Olympiske Komite hele det tidligere styret til Idrettsforbundets domsutvalg. Grunnen var gigantunderskuddet som ble avslørt i 2004. Ingen navn ble nevnt i anmeldelsen, og sivil rettssak ble unngått.