Start på nytt		FRIHET UTEN STATSSTYRE Vår fremste anarkist var Hans Jæger (over), mens internasjonalt var Mikhail Bakunin (til venstre) den store teoretikeren i det 19. århundre. Fraværet av statsmakt og troen på det gode i mennesket har alltid gjort anarkismen svært attraktiv for enkelte. Anarkisme i klassisk forstand betyr «ingen makt» eller «fravær av makt». Senere er anarki blitt brukt populært om alle former for kaotiske og lovløse tilstander. Men anarkismen er også en ideo­logisk retning som går inn for å erstatte byråkrati og undertryk­kende statsstyre med en ny og bedre samfunnsorden. Menneskets gode krefter Anarkismen er overbevist om menneskets naturlige disiplin og gode krefter. Bare hvis vi fjerner alle undertrykkende elementer som statsmakt og andre former for kontroll og maktmidler, får «godhetens naturlige autoritet» muligheten til å utfolde seg. Kamp mot staten Tanken om å avskaffe staten har stått sterkt hos de fleste anar­kister. Det var også hovedsaken for anarko-syndikalistene, som representerte den fagforeningsorienterte delen med klassekamp og streik som virkemidler for å bekjempe statsmakten. Vekt på samvirke Det optimistiske menneskesynet går ut på at mennesker som blir overlatt til seg selv, vil spontant starte samvirkebevegelser og produktivfellesskap. Stilt overfor denne bærekraftige felles inn­satsen må all økonomisk undertrykkelse vike, og resultatet blir at menneskene får et bedre liv. Bort med undertrykkelse Slik man man kort sammenfatte hovedtanken hos den franske teoretikeren Pierre-Joseph Proudhon (1809-1865). Han stod for en nærmest markedssosialistisk økonomisk tenking med sterke teknokratiske innslag og forkastet all undertrykkelse, enten den var religiøs, moralsk eller økonomisk. Uforenlig med marxisme I 1860-årene utviklet den russiske revolusjonære Mikhail Bakunin (1814-1876) Proudhons lære videre og gav den et mer aggressivt preg med vekt på arbeiderklassens opprør. Mange har betegnet Bakunin som en revolusjonsromantiker. Karl Marx kritiserte ham for å være usystematisk og uegnet til å organisere massene. På sin side kritiserte Bakunin marxismen for å fremme byråkratiet, som anarkistene mente ville lamme samfunnet. For mye naivitet Den viktigste kritikken mot anarkismen går ut på at den er for naiv og urealistisk, slik at det ikke er mulig å innføre den i praksis. Kritikerne mener at det bare fins noe få viktige eksem­pler på et vellykket anarkistisk fellesskap, som i Barcelona 1937. Der ble bakeriene en kort tid drevet i noe som George Orwell har kalt en «naturlig, utvungen stemning», som gav seg utslag i fraværet av sosiale skiller. Kapitalisme-kritikk Den norsk-amerikanske statsviteren Robert Dahls kritikk av kapitalismen går ut på at selvstyre, likhet og medbestemmelse, som er grunnlaget for demokratiet, stopper ved fabrikkporten og nedprioriteres i bedriftsøkonomisk sammenheng. Denne kritikken har mange fellestrekk med anarkismen når det gjelder å legge vekten på menneskets selvstendighet (autonomi). Høyre- eller venstrevridd Bakunins revolusjonære tanker gjør at mange ser på anarkismen som en kommunistisk bevegelse, der individets frihet bare er mulig innenfor fastlagte sosiale grupper. Likevel er anarko-kapitalismen ingen umulighet. Det kommer av at kapitalismen går inn for frihet fra statsmakt og regulering, slik at individet ikke hindres i sin økonomiske aktivitet. Naturlig samarbeid Størst betydning for den teoretiske utviklingen av anarkismen i det 20. århundre fikk den russiske naturvitenskapsmann fyrst Pjotr Kropotkin (1842-1921). Han hevdet at i naturen er alle dyr samarbeidsvillige, og at de mest veltilpassede samarbeider best. Derfor er samarbeidsevnen den viktigste naturgitte egenskapen og ikke den naturlige seleksjon, slik det framgår av darwinismen. Motstykke til nazismen Med troen på samarbeidsevnen som grunnlag for menneskelig aktivitet markerte Kropotkin seg med et menneskesyn som skilte seg radikalt fra nazismen. Nazismen baserte seg fra første stund på vulgær sosial-darwinisme. Den la vekten på forestillingen om den overlegne og undertrykkende germanske (ariske) «rasen», som var skapt til å herske og diktere, ikke samarbeide.