«Lillelord» fra 1955 er historien om den farløse og begavede vestkantgutten Wilfred Sagen, som i ungdommen blir drevet av mørke krefter han ikke makter å styre. I den tredje boka om ham lar Borgen ham ende som angiver og nazist. Han tar livet av seg på frigjøringsdagen i 1945.
Idyllen på Frogner
Historien begynner en kald januardag i 1912. Lillelord bor i villaen på Skarpsno sammen med moren Susanna. Onkler og tanter er bedt til søndagsmiddag. Lillelord er i sitt ess, 14 år gammel. Han leker familiefar, den voksne i huset.
En god skuespiller
Lillelord vet hva som forventes av ham. Han er en god skuespiller som gir inntrykk av å leve opp til de voksnes forventninger. Det gjør ham populær hos mange, men også til en gutt man ikke stoler helt på. Det er liksom noe som ikke stemmer. Han er for sjarmerende og selvsikker til at man føler seg vel i hans selskap.
De mørke sidene
Moren er opptatt av Lillelords skolegang og dannelse, hans klavertimer og kunststudier. Verken hun eller formynderen, onkel Martin, kjenner til de mørkere sidene hos Lilleord. De vet ikke at han i stedet for å dra til Bygdøy for å samle planter til herbariet, tar trikken til østkanten og opptrer som bandeleder for en guttegjeng med uvanlig råskap og mot.
Hvem er han egentlig?
Etter å ha ranet og drept den jødiske eieren av en sigarforretning vender Lillelord tilbake til sitt beskyttede vestkantmiljø. Slik veksler Lillelord mellom å spille rollene som det uskyldige barnet, bandelederen og forføreren, ikke alltid med like stort hell. Problemet er at han ikke vet selv hvem han egentlig er.
Redd og usikker
Gjennom skildringen av Lillelord gir Johan Borgen oss et nådeløst og detaljert bilde av en selvgod og verdensfjern overklasse som lever på illusjoner. Oppveksten i dette miljøet gjør Lillelord overmodig, men også redd og usikker, slik at han betrakter verden omkring seg som fiendtlig.
Stor episk roman
Espen Håvardsholm har betegnet «Lillelord» som den ultimate oppvekstromanen. I den har Borgen åpnet seg mest. Det er også her at han viser episk styrke ved å brette ut for oss et stort lerret i form av en mangfoldig miljø- og personskildring. Det mangler i mange av hans øvrige romaner.
Manglende farsskikkelse
Når Wilfred blir ungdom, kan han fortsatt forføre moren ved å spille rollen som barn. Samtidig holder han sitt egentlige liv for seg selv. En tante innvier den umodne Wilfred i seksualitetens mysterier. Sammen med fraværet av en farsskikkelse bidrar det til å forsterke hans personlige problemer.
Nazist og angiver
Under andre verdenskrig blir Wilfred en halvhjertet nazist. Han forsøker å holde med snart den ene siden og snart den andre. Han vakler så mye at han angir sin egen halvbror, en skikkelse som Borgen dessverre aldri gir noen viktig plass i fortellingen om Wilfred.
Nær selvbiografisk?
Oppfølgerne «De mørke kilder» (1957) og «Vi har ham nå» (1958) oppnådde ikke samme suksess som «Lillelord», som ble oversatt til 13 språk. Da Borgen ble spurt hvorfor han ikke skrev en selvbiografi, svarte han: «Det fins andre måter å lyve på som er langt morsommere.» Da tenkte han sikkert på «Lillelord», som er det nærmeste han kom en selvbiografi. Familien syntes ihvertfall den var for nærgående.
|
