Start på nytt





MANNEN BAK MODERNE SIONISME

Theodor Herzl ble først opptatt av jødenes skjebne i moden alder, etter å ha vært vitne til Deyfus-saken da han var aviskorrespondent i Paris. Siden kom den politiske sionismen, tanken om å skaffe jødene en ikke-europeisk stat, til å oppta ham resten av livet.

I begynnelsen var den politiske sionismen en sekulær (ikke-religiøs) bevegelse. Grunnleggeren, Theodor Herzl (1860-1904), delte ikke de religiøse jødenes lengsel etter å gjenerobre Jerusalem som «Davids stad». Han var ingen religiøs jøde, og hans skrift «Jødestaten» er fri for religiøs argumentasjon.

Østerrisk skribent
Herzl ble født i Budapest i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Familien flyttet til Wien, der Herzel utdannet seg som jurist og ble skribent. Som tysk-østerriker var han oppdratt i den kristne tyske kulturen og interesserte seg egentlig ikke for jødenes sak. Da han først gjorde det, var det for å utnytte den antisemittiske stemningen i 1890-årenes Europa til fordel for jødene.

Sionismens hovedbudskap
I likhet med antisemittene hadde Herzl begynt å sysle med tanken om segregasjon i stedet for assimilasjon. Antisemittenes viktigste argument var at jødene måtte skilles fra de andre i samfunnet. Det samme mente Herzl, men i stedet for å støtte tanken om ghettoer i Europa, lanserte han tanken om at jødene måtte utvandre og danne en egen stat. Det ble hovedbudskapet i sionismen.

«Jødestaten»
Da Herzl begynte å arbeide for å få opprettet en egen stat for jødene, ble han sett på som en frelser av de russiske jødene. Han forlot stillingen som korrespondent i Paris for den store avisen Neue Freie Presse for å arbeide for den nye ideen. De nye tankene fylte til slutt mange dagbøker. Han oppsummerte hovedtrekkene i en liten publikasjon kalt «Jødestaten» (1896).

Jødene ut av Europa
Herzl argumenterte med at jødene måtte ut av Europa og foreslo både Palestina og Argentina som land der de kunne slå seg ned. Det kom av at Rotschild-familien og baron von Hirsch hadde prosjekter i disse landene. Mange syntes at Herzls stedsvalg var underlig, siden de fleste europeiske jødene valgte å utvandre til USA.

Jødisk motstand
Ikke alle var enige med Herzl i tanken om å få opprettet en egen jødisk stat. Spesielt så de veletablerte jødene på sionismen som en trussel. De var best tjent med assimilasjonstanken, slik at de kunne fortsette å bo og virke i de veletablerte europeiske nasjonalstatene.

Det forjettede land
Motstanden fra de velstående jødene gjorde at selv Herzl innrømmet på 1890-tallet at en egen jødisk stat neppe var realistisk. Tanken om en egen stat appellerte først og fremst til de fattige og forfulgte russiske jødene, som var sterkt preget av Bibelens forestillinger om å vende tilbake til «det forjettede land».

Tyske kulturelle verdier
Herzl delte ikke de russiske jødenes syn. Han gikk ikke inn for en jødisk stat, dvs. en stat etablert på religiøst grunnlag, men en stat for jøder basert på de tyske kulturelle verdier, som hoved­sakelig var kristne, og med tysk som hovedspråk. Jiddish minte ham for mye om arven fra de kuede og forfulgte europeiske jødene til at han mente det burde bli hovedspråket.

Stormannsgalskap
Herzl var ikke sosialist og satset ikke på arbeiderbevegelsen eller jordbrukskooperativene (kibutsene) som en viktig del av den nye staten. Han så bort fra de sterke, radikale strømningene på slutten av 1800-tallet og støttet seg til sin egen idealisme og stormannsgalskap da han reiste rundt og forhandlet med statsmenn om den nye jødiske staten. Et av virkemidlene var å få organisert en sionistkongress i 1897 som la press på politikere og finansfyrster.

Radikalisering
Herzls karismatiske framtoning la grunnlaget for den jødiske staten. Hans sekulære tanker, som mange fant utrolig naive, spilte mindre rolle. Radikaliseringen kom etter hans død med økt jødisk innvandring til Palestina. Da fikk arbeiderbevegelsen og jordbrukskooperasjonen innpass i sionismen.

Religiøs dreining
Etter at konflikten tilspisset seg mellom israelere og arabere med dannelsen av staten Israel i 1948 og det kom til væpnede sam­menstøt og kriger, dreide sionismen for alvor i religiøs retning.

Seksdagerskrigen
Spesielt var seksdagerskrigen i juni 1987 avgjørende. Da erobret Israel Sinai og Gaza fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan og Golan-høydene fra Syria. Mange av områdene ble beholdt, dels av sikkerhetsgrunner, men også fordi de omfatter det bibelske Israel.