|
|
|
|
SPENNINGENS MESTER (2)
|
Sist på 1950-tallet og først på 1960-tallet opplevde Alfred Hitchcock store suksesser både på film og i fjernsynet. Filmene hadde et sterkt personlig preg, selv om de var nokså ulike. Ikke alle innrømte det den gang, men nå ser vi hvor nyskapende de var.
|
Alfred Hitchcock (1899-1980) laget en av sine beste filmer, «Vertigo», i 1958. Det er ikke bare en spennende historie, men også en fortelling om døden, og om hva som kan skje når en mann (James Stewart) blir sykelig opptatt av en vakker kvinne (Kim Novak) og hennes dobbeltgjenger (også spilt av Novak).
De store høydene
«Vertigo» betyr høydeskrekk. Det har nok Hitchcock ment vi skal forstå også i overført betydning, for hovedpersonen blir utsatt for store høyder og store påkjenninger, både rent fysisk og i det noe underlige kjærlighetsforholdet, som utvikler seg nokså dramatisk.
Hitchcocks mesterverk
«Vertigo» var ingen populær film da den hadde première. Den ble snart tatt av plakaten og var nesten glemt i over ti år. Senere har mange betraktet den som Hitchcocks største mesterverk og hyllet den som en film det ikke er mye å si på.
Med hjertet i halsen
Året etter «Vertigo» kom «Med hjertet i halsen» (North By Northwest, 1959). Det er en mer tradisjonell grøsser med Cary Grant i rollen som mannen som mot sin vilje blir trukket inn i en spionaffære – et typisk Hitchcock-opplegg helt siden 1930-tallet.
Mount Rushmore
Med denne filmen viste Hitchcock at han utrolig nok kunne skape spenning i fullt dagslys på et åpent jorde. I tillegg kom hans forkjærlighet for severdige steder, som gjorde at han lot slutten foregå oppe i Mount Rushmore, fjellet der dansk-ættede John G. Borglum hadde hogd ut de nesten 20 m høye hodene av fem amerikanske presidenter på 1930-tallet.
Grøsseren «Psycho»
I 1960 fulgte «Psycho», der Hitchcock eksperimenterte med stadig nye overraskelser som satte skrekk i folk. Han gikk tilbake til svart-hvitt i en film som tilsynelatende handler om en kontordame (Janet Leigh) som stikker av med et større beløp som sjefen hadde bedt henne ta med til banken.
Gradvis avsløring
Halvveis ute i filmen lar Hitchcock hovedpersonen bli drept i den berømte dusj-scenen før han gradvis avslører hvilket mysterium filmen egentlig handler om. Som i «Vertigo» og «Med hjertet i halsen» bidrar Bernard Herrmanns enerverende musikk til å understreke den intense spenningen.
Ondsinnede fugler
I 1963 kom den siste store Hitchcock-filmen, «Fuglene». Igjen følger vi en uskyldig person (Tippi Hedren) som blir dradd inn i skremmende hendelser, denne gang ikke forårsaket av onde mennesker, men av ondsinnede måker og ravner. Igjen sørget Bernard Herrmann for den besettende musikken.
Hans siste filmer
Etter «Fuglene» ble det tydelig at Hitchcocks tid som den store spenningens mester gikk mot slutten. I 1972, 73 år gammel, vendte han tilbake til England for å lage publikumssuksessen «Frenzy» i miljøet rundt det gamle grønnsakmarkedet i Covent Garden. Hans siste film, «Arven» (Family Plot) fra 1976, blir av de fleste sett på som en av hans svakeste.
Alma inspirerte ham
Hitchcock var skuffet over at han ikke fikk større anerkjennelse i sin samtid. I 1979, året før han døde, ble han hedret av The American Film Institute. Ved den anledningen takket han på sin underfundige måte fire personer som hadde vært hans beste støtte gjennom livet – en filmklipper, en manusforfatter, mor til hans datter Pat, og verdens beste kokk – alle med navnet Alma Reville, som han ble gift med i 1926.
|
|
|
|
