|
|
|
MINNER OM TIDEN SOM FORSVANT
|
I 1913 begynte Marcel Proust å utgi «På sporet av den tapte tid» (À la Recherche du temps perdu), en romanserie som i stor grad bygger på hans egne erfaringer. Det er ingen selvbiografi, men en storstilt skildring av endringene i Prousts egen tid.
|
Romanserien gir et meget bredt og nyansert bilde av Frankrike fra 1890-årene til slutten av den første verdenskrig og viser i særlig grad oppløsningstendensene innen de ledende sosiale klasser.
Fortelleren
Fortelleren er en forfatter ved navn Marcel som ser tilbake på livet sitt. Proust forsøker å lure oss til å tro at romanens Marcel er ham selv. Så viser det seg at Proust har fordelt mange av sine egne trekk til flere av hovedpersonene.
Minnene
Romanserien begynner med den berømte scenen der fortelleren dypper et stykke madeleinekake i koppen med lindete og dermed utløser lag på lag av sødmefulle minner om moren og barndommen.
Første del
Første del, «Veien til Swann» (Du Côté de chez Swann), skildrer fortellerens barndom og ungdom og er litterært sett trolig mest vellykket.
De neste bindene
Deretter fulgte «I skyggen av piker i blomst» (À l'Ombre des jeunes filles en fleurs) (1918), «Veien til Guermantes» (Le Côté de Guermantes) (1920) og «Sodoma og Gomorra» (Sodome et Gomorrhe) (1922).
Slutten
De avsluttende bindene «Fangen» (La Prisonnière), «Uten Albertine» (Albertine disparue) og «Den gjenfundne tid» (Le Temps retrouvé), som rommer mye av verkets tankemessige innhold, var ferdigskrevet ved Prousts død og utkom 1923–1927.
Tre familier
Proust følger livene til tre familier, fortelleren Marcels egen, de aristokratiske de Guermantes og de jødiske Swann. Blant hovedpersonene blir vi kjent med den troløse Odette, som Swann gifter seg med, den homofile skribenten baron de Charlus og Marcels store kjærlighet Albertine, som det antydes kan være lesbisk før hun dør.
Avsløringer
I disse familiene blir den ene illusjonen eller den andre brutt. Forfengeligheten og tomheten i sosietetslivet blir avslørt, slik Proust hadde opplevd det i virkeligheten. Krigen innhenter Paris, som blir bombet som en slags Sodoma og Gomorra.
Den tapte tiden
Etter krigen opplever fortelleren at de gamle verdiene likevel er der, selv om den opprinnelige uskylden er borte. For å bevare minnene bestemmer han seg, som Proust selv, for å skrive fortellingen om den tapte tid før han dør.
Norsk utgave
«À la Recherche du temps perdu» er oversatt til norsk av Anna-Lisa Amadou og ble utgitt 1963-1992 av Gyldendal som «På sporet av den tapte tid».
|
|
|
|