Start på nytt





KONGE I SEKS MÅNEDER

Christian Frederik kom til Norge 21. mai 1813, på et tidspunkt da Sverige gjorde krav på landet vårt etter at at de hadde avstått Finland til Russland i 1809. Danmarks strategi var å påvirke ledende krefter slik at Norge gikk inn for å hindre unionen med Sverige.

Christian Frederik (1786-1848) var eldste sønn av arveprins (kronprins) Frederik og dermed nr. 2 i arverekkefølgen til den danske tronen. Etter at Frederik 6 døde i 1839, overtok han som dansk konge under navnet Christian 8.

Dramatisk ankomst
I 1813 var Skagerak blokkert av engelske krigsskip, så Christian Frederik la ut på en dramatisk krysning av Kattegat i åpen båt, forkledd som matros. Måten ankomsten skjedde på, viser at det var viktig for Danmark å få Christian Frederik hit.

Danskenes plan
Etter alt å dømme var planen med å la Christian Frederik overta som stattholder og øverstkommanderende i Norge å bevare fellesskapet med Danmark. Det var alltid en mulighet at han først kunne bli godtatt som norsk konge og på et senere tidspunkt overta som dansk konge.

Kielfreden
Stormaktene hadde ikke sansen for disse planene fra en nasjon som ble sett på som en av taperne i napoleonskrigene. Derfor måtte Danmark avstå Norge til Sverige ved Kielfreden 14. januar 1814.

Norsk protest
Christian Frederik tenkte først å protestere ved å utrope seg til norsk konge. Men på det såkalte «notabelmøtet» på Eidsvoll i februar 1814 ble han overbevist om at en folkevalgt nasjonal­forsamling som støttet ham som konge var en bedre markering av det norske opprøret mot Kielfreden.

Markering i tre trinn
Første trinn bestod i å innkalle til en grunnlovsgivende forsamling for å hevde Norges selvstendighet. Neste trinn var å få vedtatt grunnloven. Det skjedde etter at riksforsamlingen på Eidsvoll hadde sittet sammen fra 10. april til 17. mai. Som siste trinn valgte riksforsamlingen enstemmig Christian Frederik til norsk konge 17. mai.

Stormaktene avslo
Så langt gikk alt etter planen. Christian Frederik trodde at han hadde gode kort på hånden da han forhandlet med utsendinger fra stormaktene sommeren 1814. Men stormaktene insisterte på at Kielfreden skulle gjennomføres. Dessuten satte Sverige makt bak kravene ved å starte en kortvarig krig mot Norge.

Mossekonvensjonen
Resultatet ble den såkalte Mossekonvensjonen av 14. august 1814, der Christian Frederik forpliktet seg til å sammenkalle et ekstraordinært (overordentlig) storting, overdra regjeringsmakten til statsrådet og forlate Norge. Samtidig lovte svenskekongen å godta grunnloven uten andre endringer enn dem som var nød­vendige for å oppfylle Kielfredens bestemmelser om union.

Abdikasjon
Det overordentlige storting trådte sammen 7. oktober. Tre dager senere frasa Christian Frederik seg den norske tronen. Samme dag forlot han Bygdøy kongsgård. 20. oktober ble unionen mellom Norge og Sverige i prinsippet vedtatt.

Svenskene overtok
28. oktober reiste Christian Frederik fra marinens base Fredriks­vern (Stavern) til Danmark for å bli guvernør på Fyn. 4. november ble Karl 13 (i Norge Karl 2, som i 1818 ble etterfulgt av Karl Johan) valgt til konge etter at Stortinget hadde vedtatt den reviderte grunnloven.

Kritikk
Enkelte har kritisert Christian Frederik for å ha vært svak og ettergivende da han ikke maktet å forhandle seg fram til at Norge ble egen stat i 1814. Det positive er likevel at Norge kunne gå inn i unionen med Sverige som et fritt, selvstendig rike fordi Christian Frederik gikk med på å la Norge få en demokratisk-monarkisk grunnlov.