Henrik Ibsen (1828-1906) var en bråbegavet gutt. Han vokste opp i en av Skiens rikeste kremmerfamilier. Alt lå til rette for en strålende framtid da faren gikk konkurs i 1835. Siden levde familien mest i fattigdom og skam.
Apotekerlærling
I stedet for studier måtte unge Henrik avslutte skolegangen som 15-åring og ta seg ussel arbeid som apotekerlærling i Grimstad. Der trøstet han seg med kjøkkenpiken og satte barn på henne, men kunne ikke betale barnebidragene.
Brynjolf Bjarme
Ibsen begynte å dikte i løpet av de seks årene i Grimstad. Ambisjonene var store, og alt i 1849 skrev han skuespillet «Catilina», som han fikk trykt under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Det er fortellingen om adelsmannen som kjempet mot korrupsjonen i det gamle Roma. Alt nå markerte han interessen for enkeltmenneskets opprør mot samfunnet.
Avskjed med familien
Samme dag som «Catilina» ble utgitt, reiste Henrik fra Grimstad. Et par uker senere tok han en gang for alle avskjed også med familien i Skien og reiste til Christiania for å få bedre muligheter som dikter. Han var fast bestemt på å få et stykke oppført på Christiania Theater.
Diktning, ikke studier
Henrik var nå blitt 22 år gammel, ville ta examen artium og bli student. På Heltbergs «studentfabrikk» møtte han både Vinje, Bjørnson og Jonas Lie. En halvgod artium ble det også på ham, men altfor dårlig til å kunne studere ved universitetet.
«Kjæmpehøien»
I stedet for å ta opp igjen fag, slik at han kunne fortsette studiene, fikk Ibsen antatt og oppført enakteren «Kjæmpehøien» ved Christiania Theater. Det var et nokså middelmådig stykke diktning om vikinger i Normandie i førkristen tid. Med sitt høyromantiske preg ble «Kjæmpehøien» likevel en stor seier for debutanten Ibsen, men førte ikke til så mye mer.
Journalist og avistegner
En kort tid livnærte Ibsen seg som journalist og avistegner. Han fikk trykt dikt og teateranmeldelser i det satiriske bladet «Andhrimner» og utviklet forakt for politikere og demokrati. Han var godt på vei til å bli det de Figueiredo i sin Ibsen-biografi kaller «litteraturhistoriens mest innbitte individualist og en kynisk skeptiker til alt som minnet om kollektiv organisering».
Borgerlig opprør
En flyktig kontakt med Marcus Thranes arbeiderbevegelse tok snart slutt. I likhet med Thrane kom Ibsen til å bli en opprører. Men som de Figueiredo sier, ble Ibsen en opprører som ikke bekjempet det borgerlige samfunn, i motsetning til Thrane, som kjempet for arbeidernes sak og måtte i fengsel for oppvigleri.
Bergen og studietur
Ole Bull reddet Ibsen ut av den fattige studenttilværelsen i Christiania. Bull hadde startet Det norske Theater i Bergen, og dit kom Ibsen nå som «dramatisk forfatter». Han fikk fast lønn, og i 1852 ble han sendt på en studietur til København og Dresden. Her fikk han kjennskap til de nye tankene om «psykologi» og «realisme», som kom til å prege hans eget forfatterskap.
Magre år i Bergen
De neste seks årene som teatermann i Bergen ble slett ingen suksess for Ibsen. Han ville skrive og instruere realistiske skuespill, men det bergenske publikumet elsket romantiske lystspill, såkalte vaudeviller. Bergenserne opplevde Ibsen som fåmælt, sky og ensom. Men ett lyspunkt var det ihvertfall: Han forlovet seg med den svært litterært interesserte 20-åringen Suzannah Thoresen. Selv var han blitt 28 år.
Tilbake i hovedstaden
Før 1857 hadde Ibsen skrevet seks skuespill. Selv om ikke alle ble altfor dårlig mottatt i Bergen, lengtet Ibsen etter et nasjonalt gjennombrudd. Sjansen bød seg da han fikk et tilbud fra det nye Kristiania Norske Theater. Ibsen var ikke sen om å bestemme seg. I oppsigelsesbrevet til styret for teatret i Bergen skrev han: «Fordelene ved for mig at leve i Hovedstaden behøver jeg ikke at fremhæve, de ere overveiende.»
|
