|
|
|
|
FØRST HYLLET – SENERE GLEMT
|
Kristofer Uppdal følte seg misforstått, utstøtt og forfulgt, både sosial og litterært. Han levde en stor del av livet i mørke og glemsel, og det har også diktene hans gjort. I 2005 satte Jan Erik Vold lys på denne glemte dikteren og de uutgitte diktene hans.
|
Kristofer Uppdal (1878-1961) var født i Beitstad, Steinkjer, og debuterte i 1905 med en diktsamling. Den første romanen utgav han i 1910. Deretter kom det tibinds romanverket «Dansen gjennom skuggeheimen» (1911-1924), som brakte ham fram i lyset som forfatter.
Dårlig økonomi
Rundt 1918 kjøpte Uppdal og kona bruket Stugu på Landøya i Bærum, tett inntil veien mot Holem Verft. Der hadde de 4-5 mål jord som de dyrket. Det var såvidt de klarte seg økonomisk i disse årene, for diktningen hans kastet ikke mye av seg. Først i 1939 fikk han statens kunstnerlønn.
Nyskapende dikter
Jan Erik Vold har sagt at Uppdal var en nyskaper ved å bruke trøndersk på samme måte som Prøysen brukte hedemarksdialekten, selv om populariteten til de to selvsagt ikke kan sammenlignes. Fra 1917 til 1920 viste Uppdal seg i tillegg som en glimrende bokanmelder. Det var før motgangen satte inn.
Motgang og glemsel
«Ein imot alle og alle imot meg.» Slik har Kristofer Uppdal oppsummert livet sitt. De siste førti årene han levde, var han nærmest gjemt og glemt av de fleste. Noe av motgangen skyldtes personlige problemer. I tillegg hadde mange lesere vansker med å godta den inntrønderske og nokså gammeldagse nynorsken hans, som ble stadig mer konservativ.
Psykiske problemer
Arbeidet med den store romansyklusen førte til overanstrengelse og psykiske problemer. Uppdal fikk tvangstanker og innbilte seg at hans tidligere venner forfulgte ham. Derfor ble han tvangsinnlagt på Gaustad sykehus fra 1927 til 1929. Ekteskapet gikk i oppløsning, og de to barna hans ble satt bort til pleieforeldre. I tillegg ble han umyndiggjort.
Syklusen «Kulten»
Jan Erik Vold mener at vi aldri har hatt en dikter som først har fått så stor oppmerksomhet og deretter blitt støtt så fullstendig ut i mørket. Riktignok fikk Uppdal trykt tre diktsamlinger i en syklus som han kalte «Kulten» fra 1930 og utover på 1930-tallet, men få leste dem. Den endelige versjonen av denne underlige religiøs-moralske monologen kom i 1947 og teller 400 sider.
Mye er ikke utgitt
«Kulten» var det siste Uppdal fikk på trykk i sin levetid, selv om han fortsatte å skrive. Han etterlot seg et seksbinds poetisk verk, «Ævelengdn» (som betyr evighetens lengde), på om lag 1400 sider. Det utgjør hans store alderdomsverk som det heller ikke har lykkes å få utgitt etter hans død.
Etterlatte dikt
Riktignok kom samlingen «Hestane mine» i 1963, to år etter at Uppdal døde, samtidig med en nyutgave av «Dansen gjennom skuggeheimen». Samlingen var redigert av Odd Solumsmoen, som hadde fått overlevert hundre etterlatte dikt. I 2005 kom 150 etterlatte og noen tidligere utgitte dikt ut i «Åt songa åt stjernom» på initiativ av Jan Erik Vold.
Kompromissløs einstøing
Mange har ment at Uppdals dikt og bøker er altfor uforståelige, og at kvaliteten på de senere diktene hans ikke holder mål. Ifølge Jan Erik Vold skyldes kritikken at ingen har tatt seg tid til å bedømme kvaliteten på «Kulten» skikkelig. Den handler om en «religionsfyrste i rallarbunad». Det er Uppdal selv som holder enetale til oss som den kompromissløse einstøingen han var.
|
|
|
|
