|
|
|
|
FOR LIBERAL FOR ENKELTE
|
Som biskop i Oslo var Gunnar Stålsett en godt synlig kirkeleder. Utnevnelsen av ham i 1998 var kontroversiell, og i sitt sjuårige virke som biskop ble han også sterkt kritisert av de konservative kristne for sitt liberale syn, bl.a. ved å la homofile bli prester.
|
Gunnar Stålsett ble født i Nordkapp. Hans farfar innvandret fra Finland, tilhørte kvænene og snakket finsk hele livet. Foreldrene kunne også finsk, men ville ikke at de åtte barna skulle lære det. Trykket fra det norske storsamfunnet om integrasjon gjorde at kvæner og samer ikke fikk bruke morsmålet fritt.
Flerkulturelt miljø
Den kvænske bakgrunnen gjorde Stålsett velvillig innstilt overfor flerkulturelle og flerreligiøse uttrykk, bl.a. fordi det kvænske miljøet var sterkt preget av den strenge læstadianismen. Men som minoritet følte de at den kvænske kulturen, på samme måte som den samiske, ikke hadde noen framtid.
Gutten som ble prest
Stålsetts far var lærer. Fordi de bare hadde én inntekt å leve av, måtte barna arbeide fra de var 12 år gamle ved siden av å gå på skolen. Foreldrene hans visste tidlig at han skulle bli prest, og slik gikk det også.
Brudd med de konservative
Som ung teolog ble Stålsett leder for den ultrakonservative kristne Foreningen for bibel og bekjennelse etter å ha fått stipend til en av de mest konservative teologiske skolene i USA. Men spørsmålet om kvinnelige prester førte snart til et brudd med de konservative. Stålsett innså at deres syn på kvinnens plass i kirken ikke stemte med erfaringene fra virkeligheten.
Bibelen som maktspråk
I et intervju før han ble pensjonist, sa Stålsett: «Når jeg møter mennesker som ut fra en slags bokstavtrelldom finner løsninger på dype menneskelige spørsmål, så vet jeg at jeg en gang tenkte på samme måte. Jeg vet hvordan man kan bli fanget av det, og hvordan det kan brukes som et maktspråk for å krenke andre mennesker.»
Liberale standpunkter
Som biskop i Oslo møtte Stålsett mye motstand fra konservative kirkelige kretser, bl.a. for sitt liberale syn på kvinnelige prester og på homofile i vigslede stillinger. Andre mente derimot at Stålsett bidro til å styrke «folkekirken», slik at folk som vanligvis ikke søkte til den, likevel følte en viss tilhørighet.
Internasjonalt arbeid
Stålsett, som var generalsekretær i Det lutherske verdensforbund 1985-1994, deltok som en av 30 representanter for ulike kirkesamfunn på de økonomiske toppmøtene i Davos. De kirkelige deltakerne la størst vekt på de etiske problemene og minte om konsekvensene for enkeltmenneskene av vedtakene som ble gjort, slik at dette perspektivet ikke skulle drukne i statistikk.
Partipolitisk utnevning
Om valget av etterfølger mente han at det var et politisk spørsmål som han ikke ville uttale seg om. Han sa: «Det er å lure seg selv og folket å late som om det ikke er et politisk spørsmål så lenge vi har en statskirke.» Det var klar tale fra en kirkeleder som hadde vært statssekretær og dessuten formann i Senterpartiet 1977-1979.
Den politiske kirken
Han mente at kirken var politisk i den forstand at den måtte ta hensyn til de rammer og betingelser som preger menneskenes liv. Derfor syntes han at det hadde vært nødvendig for ham som biskop å delta i samfunnsdebatten, enten det gjaldt synet på rasisme, Palestina-konflikten eller homofile prester.
Usaklige motstandere
Men Stålsett tilføyde også at han kunne godt ha vært foruten påstandene om mangel på religiøs identitet som enkelte kirkelige kretser stadig vekk tyr til når de møter synspunkter som de selv ikke representerer.
Lydhør biskop
Som biskop likte Stålsett best møtet med mennesker, bl.a. gjennom lange disputaser der han tok seg tid til å snakke med en rekke representanter for lokalmiljøet. Han la også stor vekt på å lytte til enkeltmennesker som kom til ham med sine spørsmål, sin lengsel, sårbarhet og kritikk.
|
|
|
|
